Åtte områder med særlig utviklingspotensial

Det anbefales å følge to utviklingsspor i kirken i Stavanger i arbeidet med å bli mer relevant, utvikle en god organisasjonskultur og en smart ressursbruk.

Det ene sporet handler om lokal menighetsutvikling og er soknerådenes oppgave. Disse velger selv sine særlige satsingsområder, jfr. §9 i Kirkeloven. Styringsgruppa vil hevde at systematisk menighetsutviklingsarbeid er en forutsetning for de nye soknene som foreslås.

Les mer om menighetsutvikling ved å trykke her.

Kirken må i større grad enn i dag samkjøre sitt arbeid innenfor en del arbeidsområder. Selv om alle kirkemedlemmer tilhører en lokalmenighet ut fra bostedsadresse, er avstandene små. Dette bør utnyttes bedre og på flere områder enn man gjør i dag. Det handler også om muligheten for å benytte og videreutvikle spesialkompetanse og ekspertise, både blant menighetenes medlemmer og de ansatte medarbeiderne, på tvers av soknegrensene.

Prosjektet peker særlig på 8 slike utviklingsområder. Disse presenteres på linkene under.

  1. Økt medarbeiderskap
     
  2. Kirkens diakoni
     
  3. Internasjonale Stavanger
     
  4. Unge voksne.
     
  5. Pensjonister
     
  6. Samtaler, synlighet og relasjoner.
     
  7. Kommunikasjon og markedsføring
     
  8. Koordinering på tvers av soknegrensene.
    1. Gudstjenester og andre hellige handlinger
    2. Barne-, ungdoms- og familiearrangementer inkl. trosopplæringsarbeid.
    3. Kulturproduksjoner og kulturarrangementer
    4. Diakonale tiltak
    5. Samarbeid med frivillige organisasjoner og offentlige etater o.l.

Det kontinuerlige arbeidet i soknene skal fortsatt være kirken i Stavangers nav. Men prosjektet mener det ligger muligheter i å la de mange gode tiltakene og sosiale miljøene nå bredere og lengre ut. Prosjektet foreslår å utvide samarbeidet om tiltak og rekruttering på tvers av soknegrensene. En bedre koordinering kan føre til at noen tiltak lettere kan spres til flere lokalmiljøer, mens andre tiltak kan tjene på å slåes sammen, eller i hvert fall administreres mer effektivt. Det er mange eksempler på gode lokale tiltak som er blitt avlyst eller nedlagt pga. for lavt oppmøte, men der den geografiske målgruppen kunne vært utvidet til nabosoknene. En reduksjon av antall sokn er ett tiltak for å imøtekomme dette. I tillegg må det utvikles nye rutiner for koordinering av kirkens arrangementer og innsatsområder på de fleste fagfelt. Det gjelder særlig koordinering og utvikling av:

 

Hva blir konsekvensene av en felles satsing på utviklingsområdene?

Prosjektet presiserer at det må brukes ressurser på utviklingsområdene om disse i praksis skal få den ønskede konsekvensen; å bidra til en mest mulig relevant kirke i Stavanger. Ressurser betyr i første rekke av aktive medlemmer og ansatte medarbeidere.

Prosjektet mener en del av utviklingsområdene kan utløse nye aktive ulønnede medarbeidere blant medlemsmassen, og altså ikke behøver å tappe ressurser fra menighetene direkte. Nye ressurser kan også komme kirken til gode ved økt samarbeid med andre aktører og organisasjoner som har spesialkompetanse på de ulike utviklingsområdene.

Kirkens ansatte må også bidra. Prosjektet foreslår ikke å tallfeste stillingsressurser til utviklingsområdene. Unntaket er behovet for en kommunikasjonsmedarbeider i full stilling, jfr. punkt 7, noe Fellesrådet allerede har vedtatt. I stedet anbefaler prosjektet å benytte gjennomgangen av stillinger som oppstår ved en ny organisering av soknene, til å involvere de fleste ansatte i utviklingsområdene. Slik kan dette styrke kirken i Stavanger som ett fellesskap, samt øke tverrfagligheten og ansattes kollegafellesskap på tvers av soknegrensene.

Satsing på noen prioriterte utviklingsområder kan likevel føre til at noe lokalt menighetsarbeid må vike. Tidligere høringer og informasjon fra menighetene tyder på at man sjelden nedprioriterer eksisterende arbeid i kirken. En satsing på f.eks. unge voksne eller integrering kan vise seg å gå ut over noe. Kirken risikerer altså å miste noe pga. satsing på noe annet.  Prosjektet vil likevel anbefale utviklingsområdene som arbeidsform.

Ved en reduksjon av antall sokn og gjennomgang av arbeidsrutiner og prioriteringer vil det være mulig å frigjøre arbeidstid ved å jobbe på andre måter enn i dag, og slik opprettholde et godt lokalt tilbud og samtidig arbeide innenfor utviklingsområdene.

Satsingen på utviklingsområder må altså sees i sammenheng med sammenslåinger til åtte sokn. Prosjektet kan ikke anbefale iverksettelse av utviklingsområder om dagens struktur opprettholdes. Færre sokn gir en nødvendig anledning til etablering av smartere arbeidsformer, en styrket felles organisasjonskultur og endret ressursbruk.

Erfaringer fra andre byer viser at overgangen til ny soknestruktur vil innebære tid- og ressurskrevende prosesser for både ansatte, de nye soknerådene og eventuelt lokale menighetsutvalg.  Prosjektet anbefaler derfor en gradvis opptrapping av arbeidet med utviklingsområdene, styrt av hvordan sammenslåingsprosessene, inkl. arbeidet med organisasjonskultur og ressursallokering, skrider fram.

Fellesrådet ønsker å lytte til menighetsrådene mht. hvilken rekkefølge de åtte utviklingsområdene bør iverksettes i. En vil også se på mulighetene til ekstern finansiering og samarbeid med andre organisasjoner. I arbeidet med nye arbeidsplaner og stillingsinstrukser presiserer prosjektet at det må gjøres individuelle tilpasninger, der det tas hensyn til personlige egenskaper, kompetanse og interessefelt.