En kirkeverge takker for seg


For 20 år siden tok han over som kirkeverge. Søndag 22. desember ble han takket av på gudstjenesten i Domkirken.

 

Svein Inge Thorstvedt har utrettet mye fra kontoret med utsikt til Domkirken. Nå er det slutt.

I september 1999 troppet Svein Inge Thorstvedt opp på kirkevergekontoret i Stavanger, som den gang lå i Henrik Steffensgate, for å ta fatt på sin nye jobb som kirkeverge. Han kom fra jobben som administrasjonssjef i bispedømmet, men den egentlige starten på en lang karriere i kristen virksomhet var ungdomsklubben i lokalmenigheten.

-Jeg er født og oppvokst på Våland, men familien min var ikke spesielt kirkeaktive, forteller Svein Inge og fortsetter:

-De var nok som folk flest. Ikke negative til kirken, men på julaften var juletorsken viktigere enn gudstjenesten. Jeg ble som de fleste andre allikevel konfirmant i kirken, i St. Petri, og der måtte vi blant annet få kryss i boka på at vi hadde vært på ungdomsklubben. Og der skjedde det noe. Der fikk jeg møte ungdommer som virkelig brant for Jesus, noe som var helt ukjent for meg. Under en andakt tenkte jeg at ja, jeg skal følge Jesus.

Deretter ble han invitert inn i skolelaget på Kannik ungdomsskole, hvor han som femtenåring ganske raskt ble valgt til sekretær i styret. Laget ble også med videre i livet, han møtte kona Torhild i laget på Hetland, valgte presteutdannelse på Menighetsfakultetet og ble lagsprest i Stavanger i 1980. Det var han tre år før han ble kalt til å jobbe i Indremisjonen der han etterhvert, i ganske så ung alder, ble assisterende generalsekretær. I 1991 tok han over som landssekretær i Misjonsalliansen, før de flyttet tilbake til barndomstraktene i Stavanger i 1995 da han startet i jobben på bispedømmekontoret.

-Jeg var, og er fortsatt, svært opptatt av lokalmenighetenes virke. Jeg tenkte at kanskje noe av det jeg kunne og var sterk på kunne komme enda bedre til nytte som kirkeverge. Så da søkte jeg, og fikk jobben.

Som kirkeverge har han hatt ansvar for menigheter, kirkebygg, gravplasser, personal, regnskap og økonomi. Arbeidsoppgavene har vært i konstant utvikling, og organisasjonen har vokst seg større.

-Der jeg i starten var en administrator med operative oppgaver har jeg blitt mer og mer leder. Jeg er ikke så kunnskapsrik på en del fagområder, så det å ha fått tak i så gode folk som vi i dag har i organisasjonen er jeg stolt av. Jeg er også veldig stolt av det vi har fått til av rehabilitering av vernede kirkebygg, ikke minst prosjektet med Domkirken som jeg har bidratt til å sette i gang. Også utviklingen på gravplassene er jeg stolt av.

Men utviklingen har ikke tatt slutt. Spesielt rammebetingelser og økonomi tror Svein Inge blir krevende for kirken i fremtiden.

Han har også en utfordring til arbeidet videre:
-Kirken må bli adskillig mer misjonal. Det at vi er utsendt ved misjonsbefalingen må være bærende, vi må ha fokus på det. Vi må være mer offensive og oppsøkende, og vise folk at de er sett og kan stå oppreist. Det handler om å kommunisere det på en mer mangfoldig måte. Jeg synes det er alt for stort fokus på høymessen, som om det skulle være det saliggjørende. Folk har et mer mangfoldig liv i dag, de sitter ikke hjemme på søndagen, men de gjør andre ting. Da må kirken vise sitt budskap på en mer mangfoldig måte. Mange har et sterkt forhold til kirken selv om de ikke går til gudstjeneste på søndagen.

-Hvordan skal vi gjøre dette?

-Vi må tilby nådemidlene; nattverd, forbønn og salving, og tilby differensierte gudstjenester på andre tider. Vi må være enda mer diakonalt oppsøkende, fortsette med besøkstjeneste. Så må vi ha mer fokus på aktiviteter som er en sosial arena hvor det kan knyttes kontakter og nettverk, som et sted hvor man opplever å bli sett og hørt. For mange er også det å ha en uformell samtale om livet viktig, kanskje spesielt for menn. Kanskje vi kan være mer fremtredende på at kirken er et sted hvor man kan snakke om alminnelige ting, og også ting som er mer krevende? Vi må legge enda mer til rette for det og ikke gjemme oss vekk. Det kan hende at mindre planlegging og mer tilstedeværelse er veien å gå. Være mer tilgjengelige for folk, ikke bare i kontortiden, men også på kveldstid.

Noen av sine egne utfordringer tar han også med seg inn i pensjonisttilværelsen.

-Ja jeg klarte ikke nå dy meg. Jeg har i alle år vært aktiv i lokalmenigheten der jeg bor. Nå har jeg for tredje gang latt meg velge inn i menighetsrådet, og jeg har også blitt valgt som leder i fellesrådet i Sola. Men nå den neste måneden skal jeg prøve å kjenne litt på hva det vil si å være pensjonist.

Tekst og foto: Andreas Borge Håmsø

Tilbake